Facebook ikon Instagram ikon
16. oktober, 2019 - Asgeir Alvestad miljø under vann Uncategorized

Fang og slipp. Vegen fra matauke til rekreasjon og et moderne sportsfiske

Catch and Release/fang og slipp = Løsne krok og sette tilbake fisken levende.

Baglimit = En begrensing på hvor mange fisk du kan drepe og ta med som mat pr dag.

Maks og minstemål = Et mål hvor fisk som er større eller mindre enn en viss lengde må settes tilbake levende.

Fritidsfiske i Norge er i en stadig utvikling. Det går fra å være tradisjonell høsting til et mer rekreasjons basert fiske og det krever en ny forvaltning. Mer tilrettelagte regler tilpasset et mer moderne sportsfiske bør være en god løsning og et naturlig fremskritt. Dette må til for at vi skal få fortsette å bruke naturen som stadig er under mer press. Jeg mener det er gammeldags og nærmest uetisk at du skal drepe alt du fanger bare fordi det har vært en tradisjon for det. I de fleste land vi ønsker å sammenligne oss med er det faktisk innført regler som gjør at sportsfiske kan fortsette uten at uttaket blir for stort. En begrensing av uttaket vil etter hvert tvinge seg frem, og etter min mening er fang og slipp metoden et godt virkemiddel når det innføres restriksjoner som bag-limit, maks og minstemål på arter som er i faresonen. Regler som begrenser uttaket har gitt gode resultater mange steder i verden, og er langt på veg en bedre løsning enn forbud og fredning. Flere steder er det ulovlig å drepe fisk i det hele tatt, paradoksalt nok er det ofte slike steder sportsfiske også er mest populært.

Bare for å understreke det med en gang. Jeg er ikke imot å ta med seg matfisk så lenge det er naturlig og bestandene er gode. Det skal vi fortsette med når det er «normale» tilstander. Mest fordi høsting til eget bruk er en viktig del av allemannsretten, og en naturlig måte å fordele våre felles ressurser på. Er bestandene gode så er det helt på sin plass at vi kan gå ut og fange vår egen mat uten at noen skal reagere negativt på det. Allikevel må vi i Norge som i resten av verden begynne å begrense våre uttak når vi er blitt for effektive, eller når det av andre miljømessige grunner gjør at bestandene minker. Det å forby et generelt sportsfiske for å verne en art, er å begynne i helt feil ende. Folk må få lov til å bruke naturen på en aktiv måte. Det er selve avlivningen som må stanses hvis vi skal redde arter som er sårbare.

Jeg har reiset og fisket i mange land rundt om på alle kontinenter, og veldig ofte foregår sportsfiske med den såkalte catch & release metoden. Det vil si at de fleste ikke fisker for å få mat, men for opplevelsen. De fleste plasser er folk mest opptatt av at fisken skal få leve og at vi også i fremtiden skal ha en natur som er bærekraftig slik at også kommende generasjoner kan nyte godt av den. Noen steder er det rent sportsfiske, mens andre plasser er det en kombinasjon hvor yrkesfiske og sportsfiske som går hånd i hånd. Det er altså fullt mulig å lage løsninger som fungerer for alle parter. For å få dette til må enn ha klare regler og mål om hva som skal tas ut fra alle parter som tar del i fiske. Enn må også ta hensyn til hvor mye som naturlig spises av for eksempel sel, skarv og andre rovdyr som beskatter bestandene. Så langt har stort sett kvoter vært tillagt yrkesfiskeren. Arbeidsplasser langs kysten og verdien av mat teller mye, men skal enn ta skikkelig grep må all beskatning tas hensyn til. Noen ganger krever det at vi begrenser uttaket, og da får vi en knapphet i resursen. Kvotene må ned for yrkesfiskeren og sports og fritidsfiskeren må for eksempel ha en baglimit og sette tilbake en del, eller hele fangsten.

Mange vil sikkert ta til orde for at det bare er å sluttes med å fiske med stang og snelle i slike tilfeller hvor bestandene er på vikende front. Erfaringer fra andre steder i verden viser imidlertid at det er langt mer effektivt å stoppe yrkesfiske, og la sportsfisket fortsette med svært innskjerpede regler. Sportsfiskeren kan faktisk i mange tilfeller (ikke på alle arter) redusere uttaket ganske enkelt med å innføre fang og slipp metoden. Innføres det for eksempel en baglimit, fredning, minste eller maks mål på fisken kan fiskeren i de aller fleste tilfeller løsne kroken og sette dem tilbake igjen uten særlig stor dødelighet, og fortsette fisket. I Norge har det til nå vært en ganske stor motstand mot dette fra lovgivende myndighet og ved flere tilfeller har yrkesfisket hatt muligheter til å drive på, mens fritidsfiske er forbudt. Det er merkelig når vi vet at den sosialøkonomiske verdien kg for kg tilbake til samfunnet er veldig mye mer verdt når den blir fanget på stang. Det kan nesten virke som departement og mattilsyn ikke helt har fulgt med i timen, eller er styrt av næringer eller organisasjoner som har andre interesser? I tillegg har nok heller ikke de Norske sportsfiskerne en sterk og felles organisasjon som kan stå på barrikadene og snakke vår sak. NJFF gjør en jobb, men i forhold til hva som er resultatet i land vi kan sammenligne oss med ligger vi langt etter når det kommer til moderne forvaltning som er tilpasset fisken og sportsfiskerne. Hovedgrunnen er nok at mange fortsatt kun ser på fisken som mat.

Det finnes motstand mot fang og slipp blant fritidsfiskere, dyrevernere og miljøvernere. Ofte går dette på misforståelser, og uvitenhet eller at de har tradisjon for å drepe alt de fanger. Noen har kanskje også en oppfattelse av at naturen og det som lever der skal være mest mulig i fred og klare seg selv. Noen mener det er dyreplageri å fiske, og at fiskene har det svært vondt der kroken sitter. Det å forby sports og fritidsfiske vil betyr at 100 000 vis av mennesker slutter å bruke naturen på en aktiv måte i dette landet.  I dagens samfunn er det nesten en utopi å tro at enn kan frede alt, og at det er løsningen. Menneskenes fotavtrykk er allerede så kraftig de fleste steder, at jeg tror det er bedre å innføre gode holdninger og regler, enn å forby. På den måten kan enn kanskje snu en trend som går gale vegen samtidig som enn kan fortsette å bruke naturen aktivt. Kan vi bruke ressursene på en bedre og mer skånsom måte må det være vegen å gå. Enn må altså tenke på flere ting samtidig, og i Norge bør det være rom for det meste hvis vi bare velger å tilrettelegge slik at alle kan ta del i fisket før det er for sent.

Jeg er faktisk litt lei av at omstillingen fra tradisjonelt matauk til et mer moderne sportsfiske tar så lang tid i Norge.

Jeg er faktisk lei at så mange kun ser på fisk som mat og ikke den viktige naturopplevelsen, spenningen og utfordringene det gir så mange mennesker. Fritidsfiske regnes faktisk som den tredje største utendørsaktiviteten i Norge etter sykkel og ski. Derfor må utviklingen tas i riktig retning slik at sporten og hobbyen kan fortsette selv om fisken og kyst-Norge er under press. Et godt eksempel er fredningen av Torsk fra Svenskegrensen til Agder. De fleste sportsfiskerne ønske en slik fredning velkommen, og slutter å fiske målrettet etter denne arten i det området som er fastsatt. Når direktoratet i tillegg velger å innføre alt fiske forbudt i mange by-nære fjorder fra 1.1 til 31.4 hvert år fra Svenskegrensen til sydspissen av Norge, er de på ville veier.  Etter min mening har de da ikke skjønt, eller satt seg inn i en «moderne» forvaltnings metoder som for eksempel fang og slipp. Det kan lett innføres, i stedet for et totalforbud mot all fiske. Totalforbudet ødelegger for alle som bor rundt fjordene og som bruker dem på denne årstiden. Torsken må altså gjerne fredes i disse fjordene i dette tidsrommet, men folk må få lov til å fiske etter annen fisk! Det finnes minst 100 arter til i samme fjordene og folk må for eksempel kunne fiske hvitting, sei og lyr eller hva det skal være med stang, så lenge de setter tilbake torsken. På den måten kan for eksempel artsfiskeren kikke etter småarter med vannkikkebrett nattestid, og barn kaste fra land i påskesola slik de alltid har gjort.

Et annet eksempel er sjøørreten på Vestlandet som er under særdeles stort press og som er på vikende front. Bestanden er historisk lav, og alle vet at det er lakselus fra oppdrettene er årsaken. I dette området er sjøørretfiske med stang forbud mange steder. Sportsfiskeren må altså slutte å fiske, og oppdrettsindustrien fauna-kriminaliteten fortsetter uten at politikerne setter krav. Her kunne enn enkelt innført et rent catch and release regime, slik at sportsfiske faktisk kunne fortsette med minimalt uttak. Samtidig skulle det selvfølgelig blitt satt krav til oppdrettsbransjen slik at produksjonen ble lagt inn i lukkede anleggene, slik at sjøørretstammene igjen kunne begynne å styrke seg.

Jeg er også lei et misforstått dyrevern, hvor utspillene går ut på at nesten all aktivitet som omhandler jakt og fiske nærmest er uønsket. Ja, vi leker i naturen selv om vi ikke er sultene, og noen ganger velger vi å ta med oss noe mat andre ganger ikke. Min påstand er at de fleste jegere og fiskere er mer glad i dyrene enn de som sitter på cafe og forbanner vår virksomhet. Det å fjerne mennesker fra naturen og direkte kontakt med dyrelivet er det siste vi bør gjøre. Det å nærmest tilføre fisk menneskelige følelser eller trekk blir helt galt. Skal enn vite om en fisk har det godt eller vondt må enn jo faktisk sette seg inn i hverdagen til fisken. Den består stort sett i å spise eller bli spist på en ganske grotesk måte. En liten krok er nok ikke særlig verre enn når den spiser en kråkeboller, krabber eller andre fisker med pigger. Det at en fisker «stresser» den noen minutter er nok noe av det minste problemet i en fisks liv. Samtidig er det viktig å påpeke at det må gjennomføres på best mulig måte. Skal dyrevernere virkelig ta tak i dyrevelferd bør enn kanskje starte kampen mot oppdrettsindustrien, eller de millioner av fisk som blir kvalt sakte i garn eller presset i hjel i en not hvor eneste dag. Eller er det kanskje greit å pine fisken bare enn dreper den og spiser den etterpå?

Jeg er også ganske lei av at yrkesfiskerne skriker høyere og høyere om at fiske-turistene som kommer hit fanger for mye fisk og tar fra dem levebrødet. Det tror jeg ingen ting på. Vi må faktisk begynne å forstå at den sportsfiskede fisken også har en stor verdi som skal forvaltes på en økonomisk måte. En sportsfiske fanget fisk gir mellom 10 og 100 ganger mer verdi kg for kg tilbake til samfunnet, enn en yrkes-fanget fisk! Den sosialøkonomiske verdien i form av verdiskapning og arbeidsplasser er altså enormt mye bedre når fisken blir tatt på stang enn på line, not eller garn. Det er en god grunn til å legge til rette for mer sportsfiske i Norge, ikke mindre. En arbeidsplass på flyplassen, lokale butikken, overnattingsted, guider osv er jo også en arbeidsplasser i kyst-Norge. En moderne forvaltning med fang og slipp vil bare øke verdien ytterligere når det kommer til sportsfiske. Dette skjønner du kanskje best hvis du tar turen utenlands og besøker de destinasjonene som har satset på sportsfiske i mange år. Mange lokalsamfunn over hele verden har sportsfiske som en av de viktigste næringene, og millioner av fiskere er villig til å betale mye for å fiske der det er godt tilrettelagt. Folk betaler tusenvis av kroner pr dag der fisket er bra. I disse områdene er fisken nærmest blitt en gjenbrukbar resurs, som kan omsettes om og om igjen med moderne forvaltning. De har for lengst skjønt at en levende fisk er mer verdt enn en død som ligger på tallerkenen. Sportsfiske og fisketurisme har begynt å ta sin plass også i Norge, og vi er faktisk en av verdens beste destinasjoner. Nå er det på tide å legge mer til rette for det med riktige regler, og moderne forvaltning slik at denne naturvennlige, grønne og gjenbrukbare ressursen for gode vekstvilkår.

Og ja, det finnes noen utfordringer med fang og slipp teknikken. Det vil av og til vil dø noen fisk. Jeg har jo selv vært så uheldig og drept verdens nest største fisk, og det er jeg absolutt ikke stolt av. Jeg kan garantere alle om at jeg var det menneske som var mest lei meg for det, men noen ganger har vi ikke kontroll over alle faktoren i naturen. Allikevel viser omtrent all forskning at de fleste fiskearter godt klarer å bli satt tilbake igjen etter å ha blitt fanget med stang og snelle. Dypvannsartene er et av unntakene. Ganske nylig forskning fra Norge viser at for eksempel laks, kveite og torsk har en meget god overlevelsesevne hvis du utfører catch and release på en god måte. Forskning i utlandet og ikke minst praksisen underbygger dette. Nå er det på tide å tenke mer i den retningen i Norge også!

Kilder:

Forskning på catch and release på kveite og torsk i Norge.

Forskning på catch and release på laks i Norge.

 

Asgeir Alvestad