Ingen plass til lakseoppdrett i Kristiansand

Så kom gladmeldingen at formannskapet i Kristiansand har sendt ut arealplanen for kommunen på høring uten å åpne for akvakultur. Det betyr kort fortalt at politikerne ikke vil sette av plass for fiskeoppdrett de neste årene.

Resultatet er at oppdrettsverstingen Mowi må skrinlegge sine gigantiske satsing i skjærgården utenfor Søgne, og at kommunen har satt siste spikeren i kisten til propagandaspesialisten Eide Fjordbruks planer om visnings-anlegg, og tilførende anlegg i sjøen.

Politikerne viser dermed mot og ikke minst vilje til å høre på andre enn de kortsiktige og økonomiske interessene som presser på for å utbygge og forurense siste del av Norges kystlinje. Det er en seier for Skagerak som er under hardt press, men også for lokalbefolkning, hytteeier og tilreisende turister som setter umåtelig pris på skjærgård og sjølivet her på Sørlandet.

En stor takk til alle som har stått på i denne særdeles viktige saken for denne landsdelen. Spesielt takk til Kristiansand JFF og Naturvernforbundet, men også fremtidsrettede politikere, lokale organisasjoner og enkeltpersoner som de siste par årene har jobbet målrettet for å holde kysten vår fri for denne svært ødeleggende industrien.

GRATULERER ALLE SOM ER GLADE I VÅR FELLES SKJÆRGÅRD OG LIVET UNDER VANN!

Gå gjerne inn og gi din støtte til fb-siden Ingen ny oppdrettsanlegg øst for Lindesnes.

Som et apropos til gladmeldingen over, og mens verdens rikeste «hylekor» uffer og bærer seg om høyere skatter, samtidig som de truer med nedleggelser og utflytting fordi de må bidra til felleskapet (regjeringens forslag til nye skatter) har jeg fått lov til å dele Kåre Nordgårds fremragende innlegg i Nordnorsk debatt; Den tause fjorden;

Den tause fjorden

Av Kåre Nordgård, lege og skribent, Harstad

Den amerikanske biologen Rachel Carson skrev i 1962 en bok hun kalte Silent spring, Den tause våren. Her beskriver hun i detalj hvordan menneskelig aktivitet og forurensning vil kunne føre til et ødelagt og taust miljø rundt oss. Kanskje trenger vi en norsk Rachel Carson til å fortelle oss at vi er i ferd med å ødelegge norske fjorder?

Se for deg at du om noen år som turist vil besøke en norsk fjord. Du ønsker å oppleve vakre fjell, rent hav, gjerne fiske litt og la junior dykke etter blåskjell. Du kan bli møtt av en fjord som er tapetsert av oppdrettsanlegg der lokalbefolkningen forteller at fisk får man ikke i denne fjorden. Det er lenge siden torsken forsvant og villaks og sjøørret har lakselusa tatt knekken på. Junior forteller at sjøen er grumset og bunnen dekket av illeluktende gørr.

Svartmaling? Slett ikke.

Oslofjorden er det verste eksemplet. Der har utslipp fra byene langs fjorden, søppeldumping og bunn-tråling etterlatt en død fjord. Nærøyfjorden i Sogn er en av Norges vakreste fjorder og står på UNESCOs verdensarvliste. Forskere undersøkte i fjor bunnen med undervannskamera og ble overrasket over at hele bunnen var dekket av slimalger samtidig som tang og tare var borte.

Hardangerfjorden og Sognefjorden er forurenset av utslipp fra fra industri og lakseoppdrett, og mattilsynet gikk i 2021 til det oppsiktsvekkende skritt å fraråde inntak av fisk som lever på bunnen av disse fjordene. Tidsskrift for Den norske legeforening hadde nylig en artikkel som konkluderte med at innholdet av miljøgifter i krabbe mange steder i Norge er så høyt at inntak av brunmaten i krabber generelt bør frarådes.

Det såkalte lakseeventyret fortoner seg heller som et mareritt for norske fjorder. Over 1200 oppdrettsanlegg med 500 millioner laks slipper ut like mye skitt som 20 millioner mennesker. I tillegg kommer lakselus som dreper villaks og sjøørret, utslipp av lusemidler og rømninger med genetisk ødeleggende virkning på villaks. Sjøfugl-bestanden er en god indikator for tilstanden i havet, den er redusert med 35 prosent de siste 20 årene.

Den største forakt for norske fjorder er å tillate dumping av gruveslam i fjordene. Regjeringen Solberg ga i 2019 grønt lys for å bruke Førdefjorden og Repparfjorden som avfallsplass for millioner av tonn med gruveslam, og den rødgrønne regjeringen har nå gitt klarsignal til å starte. Bare Tyrkia og Papua Ny-Guinea er i tillegg til Norge med i denne miserable forurensnings-klubben.

Som sykehuslege var jeg i mitt yrke vant med at når diagnosen var klar, måtte man forsøke å finne en behandling. Slik er det ikke i naturforvaltningen i Norge. Til tross for at forskere er krystallklare om at miljøtilstanden i fjordene er dårlig, gjøres det lite for å bedre tilstanden. Internasjonale avtaler om vern av havområdene neglisjeres, forurensningen fortsetter og bestanden av vill laks og sjøørret er på bunnivå.

Politikerne sitter med nøkkelen til det som foregår. I kommuner, fylker, Storting og regjering sitter politikere som avgjør søknader om fiskeoppdrett, bestemmer om det skal bygges renseanlegg og lager lover som skal beskytte natur og miljø. Mange politikere vet lite om betydningen av de vedtak de gjør. De mangler kunnskap og makter ikke å forestille seg hvordan fremtidige generasjoner vil påvirkes av deres beslutninger. Lojaliteten går først og fremst til eget parti og mulighetene for gjenvalg, naturvern betraktes som en hindring for næringslivet. I fjor publiserte åtte ordførere i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark et opprop mot vern av tre viktige havområder. «Fri oss fra vernet», skrev de i følge Naturvernforbundet. Det var deres bidrag til naturvern. Dessverre er de ikke alene om dette synet.

Det største ansvaret for tilstanden i våre fjorder har politikere i regjering og Storting. Under skiftende regjeringer de siste 20-30 år har miljøvern blitt gradvis nedprioritert. Regjeringen Solberg forandret Miljøverndepartementet til Miljø-og klimadepartementet og instruerte Fylkesmennene (nåværende Statsforvaltere) om ikke å gjøre for mange innsigelser når det gjaldt naturinngrep.

Miljøvernministre opp gjennom årene har stort sett vært nikkedukker for næringslivet og har sjelden profilert seg som naturvernere. Det er nok å nevne Sveinung Rotevatn som til tross for protester fra flere faginstanser, gav Mowi tillatelse til å etablere oppdrettsanlegg midt i verdensarv-området Vega på Helgeland. Tilstanden i Oslofjorden er et godt eksempel på nivået for statlig miljøvern av norske fjorder.

Fiskeriministre av forskjellig politisk farge har ofte vært rekruttert fra oppdrettsbransjen. De har vært mer opptatt av å øke produksjonen i oppdrettsnæringen, enn av å bevare et godt miljø i havet. De har da også gjerne blitt titulert som oppdretts-ministre. Flere fiskeriministre fra regjeringen Solberg har gått inn for at lakseoppdrett i Norge kan femdobles innen år 2050. Noen som kan tenke seg hvordan våre fjorder vil se ut med en femdobling av lakseoppdrett?

Miljøet i fjordene blir ofret for kortsiktige økonomiske interesser på et tidspunkt der vi som nasjon er rikere enn noen gang tidligere. Vern av fjordene må som regel vike når det kolliderer med næringsinteresser. Arbeidsplasser og profitt trumfer alt. Er det slik vi vil ha det?

Rachel Carsons beskrivelse av fremtiden kan dessverre bli virkelighet i norske fjorder.

Kåre Nordgård

Asgeir