Oppdeling av fangst og litt mer om prosjektet makrellstørje 2020

Da er vi kommet til delen hvor vi skal ta vare på den ene makrellstørjen vi har lov til å høste. Men først vil jeg presisere litt av reglene rundt dette merkingsprosjektet slik at flere kanskje får forståelse for hvorfor hvert av de 24 teamene har lov til å «høste» en fisk hver. Det er ganske tydelig at mange stusser på at vi får lov til å ta livet av fisk i en bestand som er rødlistet.

Selve merkeprosjektet er faktisk inne i sitt tredje år nå, og i de to foregående sesongene har det utelukkende vært fang, merk og slipp. Den håndfullen med størjer som er blitt fanget de to foregående år har alle blitt merket og noen med satellitt-sendere som har gitt litt innblikk i fiskens vandring. Under de to første årene har noen få utvalgte og kvalifiserte sportsfiskere altså vært med i prosjektet, etter at de har søkt og blitt godkjent for et slik big-game fiske. I søknaden stilles det blant annet krav til båt, skipper, erfaring og utstyr. Sportsfiskerne har deltatt for egen regning.

I år har sportsfiskerne for første gang fått en liten del av den norske kvoten gitt av ICCAT (The International Commission for the Conservation of Atlantic Tunas). I år er den totale kvoten på blåfinnet tunfisk 36 000 tonn, Norge er tildelt 311 tonn av denne totalkvoten, det tilsvarer ca. 2%. Norge har de siste årene valgt å fiske denne kvoten kun med yrkesfisker-flåten. I år er det 9 not og 3 line fartøy som er godkjent for dette fisket.

Det som er nytt for 2020 er at sportsfiskerne i Norge fått en liten del av den norske kvoten. Den er for det meste tildelt de som er godkjente for merkeprosjektet til havforskningsinstituttet (18 team), men i tillegg er det 6 team som kun driver med rekreasjonsfiske. Totalt er det rundt 200 personer som er godkjente for å ta del i dette fisket med stang og snelle. Hvis det tas ut 24 fisk + ev noen få skadde vil det stå for om lag 1% av den Norske kvoten, eller bare noen promiller av den totale. De sportsfiskede fiskene er altså «tatt» av yrkesfisker/total kvoten. De kommer altså ikke i tillegg til denne. Med andre ord vil disse fiskene bli høstet uansett. Det er et viktig poeng å få med for de som kanskje tenker at vi burde frastå å drepe denne ene fisken.

De fleste sportsfiskere på dette nivået hadde, og har stilt opp i et rent fang, merk og slipp prosjekt. Merkelig nok er dette vanskelig å få til i Norge slik som i våre naboland. Vi har nemlig en lov som sier at rent fang og slipp fiske ikke er tillatt. Når fisket nå er utvidet til 24 team/båter har det etter jeg har forstått vært en forutsetning at vi tar del i den tildelte kvoten Norge har for høsting.

Status er altså at vi nå kan ta en fisk på hvert team. De teamene som er godkjent for merkingsprosjektet kan ta en fisk i løpet av sesongen, og merke så mange de klarer. De som kun er godkjent for rekreasjonsfiske må avslutte fisket etter en landet fisk. Det er ikke noe krav til høsting, men disse fiskene blir nøye fulgt av havforskningsinstituttet, og en rekke prøver av fisken blir tatt etter ilandføring. En del synes kanskje det er forkastelig å drepe en art som er rødlistet, men det er faktisk gode grunner til at ICCAT gir ut kvoter. 36 000 tonn høres kanskje mye ut på verdensbasis, men dette er forskernes anbefaling for å få til en økene bestandsutvikling. Noe de har lykkes med, og resultatet så langt er at vi igjen ser denne fantastiske fisken i Norske farvann. ICCAT har altså tatt kontroll over fiske, levering og distribusjon av verdens mest verdifulle fisk, det gjør blant annet at tyvfiske og det illegale markedet har fått det svært mye vanskeligere.

Vi sportsfiskere har ikke lov til å omsette denne fisken på noen måte, det er veldig strengt, og salg kan for eksempel resultere i at du mister konsesjonen. Verdien er allikevel stor og kvaliteten på en sportsfisket fisk er som regel langt bedre enn de som er fanget i not. Vi snakker ikke om eventyr verdier som noen ganger stjeler overskrifter i pressen for eksempel fra Japan med fisk i millionklassen. I Norge snakker vi vanligvis priser rundt 600-900,- pr kg over disk, og under halvparten til mottak. En fisk på 240kg vil gi rundt 140kg file. Dermed snakker vi om verdier på rundt 100 000 som fordele på hele det fiskene laget. Vi fikk for eksempel rundt 17kg hver. Jeg kan i samme åndedrag fortelle at teamet vårt har investert rundt 200 000 i fiskeutstyr, og kommer til å bruke 200-500 liter drivstoff pr fisketur. Vi gjør altså ikke dette for pengene, men en fisk gir jo noe tilbake for innsatsen som nærmest kan ses på som en dugnad for havforskningsinstituttet. I alle fall når det kommer til merkingen av fisk.

Personlig elsker jeg sashimi og sushi, og det kjøper jeg ofte. Tunfisk er det beste, og oppdrettslaksen styrer jeg unna. Nå har jeg beste kvalitet, og den er selvfisket. Bedre blir det ikke, og under kan du se hvordan vi har tatt hånd om fangsten.

Begge teamene fikk uvurderlig god hjelp av fiskernes salgslag i Grimstad. Endre som er daglig leder stilte villig opp på fritiden og satte i gang med prosessen for både Team Blega og Team Abu Technotroll som fanget og landet de to første fiskene i prosjektet. Hele prosessen med å ta vare på fisken begynner ute på havet når fisken er sikret ved rekken. Da skal den faktisk henge der en stund slik at den kjøles ned. Det sies at denne fisken kan oppnå en temperatur på over 100 grader når det kjempes som verst, og det er ikke noe god løsning å drepe/bløgge en fisk før den har fått roet og kjølt seg ned. Måten det gjøres på er at båten kjøres rundt 2knop slik at vannet sirkulerer godt gjennom munn og gjeller. Etter en stund tas fisken om bord og bløgges ved et par snitt bak hver brystfinne hvor hovedpulsåren går. Ideelt sett skulle fisken nå legges direkte i is, gjerne slush som ytterligere kjøler ned fisken raskt. De fleste sportsfiskebåter har ikke denne muligheten til å ta med is på hver tur. Derfor kjørte vi kjappest mulig til fiskemottaket i Grimstad. Her ble fisken heist i land og senket i is og vann over natten.

Påfølgende dag ble vi alle med på demontering av fisken. Endre på fiskemottaket har ikke lang erfaring med makrellstørjer på denne størrelsen, men har stått på og lært seg dette på kort tid. Vi andre bidro så godt vi kunne med løfting, flåing og pakking. Det første som ble gjort var å ta prøver til havforskningen. De trenger rundt 10 forskjellig deler av fisken, de blir sendt med frysebil som de selv har organisert. Det var virkelig interessant og lærerikt og se denne store fisken bli slaktet. Vi fikk skikkelig godt innblikk i hvordan de forskjellige kjøttstykkene og delene av fisken var av kvalitet og fettinnhold.

Her ser du bilder fra fiskemottaket i Grimstad;